Debatten om formuesskatt handler også om lokaleide bedrifter. I dag straffes norske reiselivsbedrifter med sterkest lokal tilknytning, og resultatet kan bli at noen av de mest unike reiselivsbedriftene våre går tapt.

Mye har vært sagt om formuesskatten den siste tiden, og hva konsekvensene av å øke eller fjerne formuesskatten vil ha å si for samfunnet og arbeidsplassene våre. I reiselivet finner vi eksempler som viser at valget står om mye mer enn bare penger. Blant NHO Reiselivs medlemmer er det de minste bedriftene som nevner formuesskatten som den store utfordringen. De har ofte et lokalt eid hotell, et rorbuanlegg, en pub eller campingplass, gjerne eldre bygg med kulturhistorisk verdi; en grunn til å besøke plassen det ligger på i seg selv og som utgjør selve rammen rundt lokalbefolkningens store anledninger. Byggene har gjerne vært i familien i generasjoner, er nedbetalt, men har store vedlikeholdskostnader. Det er bygget i seg selv som er formuen. Skatt på dette skal betales, selv om bedriften går med underskudd, slik en del gjorde på grunn av koronanedstenging.

Konsekvensen av formuesskatt er derfor at eiere tvinges til å tappe bedriftene for egenkapital eller ta opp lån for å betale formueskatt, selv om bedriften ikke tjener penger. Det er spesielt tøft for en bransje hvor marginene er lave. I 2018 hadde én av tre hoteller i Norge røde tall, men mange hadde likevel penger på bok og dermed litt å gå på. Men koronakrisen har vært særlig tøff for næringen i Nord-Norge, og den er dessuten ikke over. I nylige medlemsundersøkelser fra NHO Reiseliv, sier syv av ti reiselivsbedrifter i regionen at bookingnivået for høsten er lavere enn et normalår. Flere har utsatt innbetaling av skatter og avgifter, godt over én av fire svarer at økt gjeldsbyrde blir den største utfordringen etter korona, og over halvparten sier at det vil ta mer enn et år å komme tilbake til normalen.

Kassa er tom for veldig mange reiselivsbedrifter, og de lever på lån som gjør at det vil ta lang tid før de kommer tilbake til normalen etter tidenes største likviditetskrise. Det siste de trenger er enda mer lån. Formueskatt kan være det som gjør at nødvendig vedlikehold, nye investeringer, nye ansettelser eller nye konsepter må settes på vent. Det er fryktelig synd, for pandemien har ført til at bransjen trenger å fornye seg, og utvikle nye konsepter, for å tiltrekke seg nye markeder. Samtidig som dette skjer, oppleves det dypt urettferdig at konkurrenter, hvor bedriften eies av personer bosatt i utlandet eller til og med av offentlige etater, ikke må betale formueskatt.

Formueskatten er anerkjent som en ekstra belastning for de frittstående hotellene av stortingets flertall med de borgerlige og Senterpartiet da Stortinget behandlet reiselivsmeldingen i 2017. Dessverre resulterte ikke anerkjennelsen i reell endring i form av en egen økt verdsettelsesrabatt verken da eller senere. Reiselivet venter fortsatt på en løsning. Nå frykter de i stedet økt skattetrykk med et nytt flertall på Stortinget, og mange tåler ikke mer formuesskattebelastning nå. Alternativene for eierne av disse bedriftene vil etter hvert være å selge bygg de selv og forfedrene en gang la sjelen sin i, til utenlandske eiere og fortsette driften som leietagere. Eller å kaste håndkleet, fordi man ikke lenger kan tape år etter år på å holde arbeidsplassene i distriktet.

Reiselivsbedrifter som driver tradisjonsrike hjørnesteinsbedrifter i Nord-Norge, opplever at debatten stempler dem som grådige rikinger. Samtidig ser de med undring på dem som fnyser av konsekvensene av formuesskatt, og som tydeligvis mener det er ubetydelig at bedriftene konkurrerer med så ulike premisser. Er det rettferdig at det er de minste bedriftene i næringen som rammes? Hvor mange av denne type bedrifter, møteplasser og arbeidsplasser i distriktene skal forsvinne før skatten justeres?

Kristin Krohn Devold, administrerende direktør i NHO Reiseliv, Målfrid Baik, regiondirektør i NHO Arktis, og Daniel Bjarmann, regiondirektør i NHO Nordland